Sylvain Chomet, regissøren av Attila Marcel

Attila Marcel (se artikkel) er den første spillefilmen til regissør Sylvain Chomet, etter suksessen med animasjonsfilmene Trillingene fra Belleville og Illusjonisten. Attila Marcel ble presentert ved Toronto internasjonale filmfestival i 2013, og er for tiden tilgjengelig på strømmetjeneste i Spania, Italia, Tyskland, Polen, Østerrike og Ungarn.
Her er noen utdrag fra et intervju med regissøren:

Hva fikk deg til å gå fra animasjon til spillefilm?
Det var en av mine barndomsdrømmer å lage film med skuespillere, men jeg trodde aldri jeg skulle klare å fikse det: jeg arbeidet med tegninger, og for meg var det et helt annet fag. Det var Claudie Ossard som ga meg sjansen i 2006, da hun tilbød meg en et av avsnittene i Paris, Je t'aime. Animasjon er mer kostbart enn live-action film, det var vanskelig å finansiere prosjektet, og når pengene endelig var på plass fikk vi problemer med tidslinjene, som var mye lengre enn de andre kortfilmene i prosjektet. Så jeg foreslo for Claudie at jeg kunne gjøre min kortfilm som live-action. Tour Eiffel var en skjellsettende erfaring: jeg følte virkelig at jeg var i mitt rette element.

Attila Marcel er i opprinnelig en sang i filmmusikken til Trillingene i Belleville
En dag fikk jeg ideen til tittelen. Jeg skriblet det ned på en post it-lapp, som ble liggende og slenge på spisestuebordet, og tenkte «Dette kommer til å bli en film!» Dette var i år 2000, jeg arbeidet med Trillingene i Belleville og denne sangen kom til meg […] Jeg hadde bare noen få scener, og jeg visste at den skulle handle om bryting og at det skulle være massevis av musikk.
Attila Marcel er fortellingen om en ung mann som lever under sine tanters enevelde, og hvis følelsesliv er frosset i det stadiet det var i da han var to år gammel, da foreldrene hans døde.
Tantene har gjort det motsatte av hva en mor burde gjøre: da har overbeskyttet og dullet med ham uten å prøve å forstå hvem han egentlig er eller hva han ønsker å gjøre. […] I bunn og grunn er filmen den fulle og hele fortellingen om hans forhold til kvinner: hans mor, hans tanter, Madame Proust […], og selvfølgelig Michelle, en ung kinesisk cellist. 

Karakteren Madame Proust er helt utrolig.
Hun er motsatsen til tantene! I hennes hjem vandrer du virkelig i lyset; helt motsatt av den leiligheten som Paul deler med tantene, som er veldig mørk, veldig renslig, veldig bar (bortsett fra et par malerier av forfedre) - nokså nifs! Når Paul oppdager den blir han så blendet av lyset at det gjør vondt i øynene.

Madame Proust dyrker frem hagen sin i femte etasje i en parisisk bygård fra Haussmann-perioden, lager fantastiske eliksirer, kjemper for å redde planeten, og gir konsultasjoner mot betaling…
I promoteringsarbeidet for denne filmen kunne jeg gladelig ha skrevet: ‘Attila Marcel, en hyllest til dop, buddhisme og ukulelen!’ […] Det er en mystisk side ved Madame Prousts leilighet: akkurat som i buddhistisk mytologi må man gjennom en lang korridor for å komme ut i lyset.

Hver gang han sitter ved pianoet propper Paul i seg søte bakevarer.
Jeg likte tanken på at Paul, for å stille kjedsomheten, spiser ustanselig. De søte bakevarene lager smuler, og har du begynt å spise en, greier du ikke å stanse. […] Det er også et barnslig aspekt ved bakevarene: Paul får lov til å gå og hente dem hos bakeren og gå til parken. Det er de eneste øyeblikkene av frihet som han innvilges. Og det er dette som kommer til å føre til hans fall, eller egentlig hans redning.

Musikk er alltid sentralt i filmene dine.
Uten å være en musikalsk komedie […], ser jeg faktisk på Attila Marcel som en musikal. Sammen med Franck Monbaylet, som skrev alle pianostykkene, har vi liksom gitt hver karakter sitt eget tema, og alle stykkene går i tre-takt: når du danser i tre-takt svaier du, litt som når du vugger et barn, eller tar noen i armene dine.

21. oktober 2015, av Cineuropa

facebook

twitter

youtube