Intervju: Gabriele Salvatores, Den usynlige gutten regissør

Gabriele Salvatores beskriver spillefilmen Den usynlige gutten, som du selv kan oppleve på strømmetjeneste fra 11. april som en del av Walk This Ways Premium Films antologi, som «den italienske veien til fantasi». Dette er fortellingen om Michele (Ludovico Girardello), en tenåring hvis liv kommer til å forandre seg når han en dag ser på seg selv i speilet og oppdager at han har blitt usynlig.

Cineuropa møtte regissøren i 2014:

Cineuropa: Hvor kom idéen fra til en film med en ung, usynlig superhelt?
Gabriele Salvatores: Unnfangelsen til dette prosjektet kom fra en av produsentene, Nicola Giuliano, som fikk idéen for fem år siden. Det handlet simpelthen om et ønske om å lage en film som selv ungene hennes kunne sette pris på. Jeg likte tanken på å ta tak i evnen til å bli og å fortelle en historie om tenåringer nok en gang, med et genuint, eventyrlig plot, der det på et eller annet tidspunkt også er et potensiale for en kvinnelig superhelt. Jeg dro veksler på forfattere jeg elsker, som Jack London og Joseph Conrad. Jeg ønsket å få med diverse motiver, som den hemmelige vennen, speilet, dobbeltgjengeren, personen inne i oss. Mobbing i tenårene er også med oppi det hele, og det leder oss videre til den utfordringen og det sinnet som fungerer som et middel for å bygge seg en ny verden. Denne delen kom til takket være intuisjonen til manusforfatterne. Det fantes ingen 14-årig superhelt, men her møter vi ham, ikke mens han slåss for å redde verden, han slåss mot det hverdagslivets monstre.

Hvilke superheltstriper var du særlig påvirket av?
Jeg er født på 50-tallet, så for meg var superhelter sånne figurer som Mao Zedong. Jeg leste ikke tegneserier noe særlig da jeg var yngre. Den eneste jeg pleide å lese, selv om det ikke var noe superheltserie, var Flash Gordon. Senere ble tegneserier en del av livet, siden de er så nært beslektet med film. En karakter jeg alltid har elsket er Corto Maltese av Hugo Pratt. Og så var det de store science fiction-illustratørene, Enki Bilal og Moebius. Og endelig, mye senere, kom Spiderman. 

I Den usynlige gutten kan jeg skimte X-Men filmene, men også La den rette komme inn av den svenske regissøren Tomas Alfredson. 
Jeg liker mangfoldet og fremmedgjøringen X-Men representerer veldig godt. Å ha superkrefter innebærer å være annerledes, og i den filmen er det også en slags forbannelse og sykdom. Dessuten ønsket vi å hedre en viss sjanger blant 80-tallets filmer, sånne filmer som The Goonies, Gremlins, der ungdommer detter oppi eventyr som gjør at de vokser og bli modne. Steven Spielberg var den første som kombinerte science fiction og virkelighetsnære karakterer. Vi har også lånt fra mørkere filmer, som Watchmen og Unbreakeable, som har en spesiell måte å lage narrativer rundt superhelter, en måte som er mer velkjent farvann for oss. Og jeg forguder jo åpenbart La den rette komme inn; den er svært lik Den usynlige gutten.

Filmen har en åpen slutt: kommer det en oppfølger?
Cliff hanger-avslutningen er typisk for denne sjangeren. Vi håper folk vil få lyst til å se en til; vi vurderer allerede en oppfølger. Jeg har lest begynnelsen på en mulig oppfølger som manusforfatterne har skrevet, og det er mulig det dukker opp en usynlig jente…

For mer om Den usynlige gutten:

8. april 2016, av Cineuropa

facebook

twitter

youtube